Sharon Van Ettens aller første album på fem år starter treg så vel som stille. Bli distrahert så godt du kan savne følsomheten til ordene, “Vi holdt hender mens vi uttalte farvel …”. Det er imidlertid ikke et klagesang – det er en voksen anerkjennelse av sødmen som ligger i å gå videre. “Ikke se tilbake min kjære. Bare oppgi at du prøvde, ”uttaler hun på neste sang. Selv albumtittelen erkjenner at vi aldri virkelig forlater fortiden. Det samler seg så godt som vi må oppdage midlertidig pause, ellers vil vi bli oppslukt av den – som bit -ungen på forsiden, og spiller blant de strødde klærne til en forsømmelig forelder.
Dette er en virkelig deilig så vel som hjemsøkende rekord, så vel som den aller første kandidaten for fineste i 2019.
Påminn meg i morgen av Sharon Van Etten